YWAM Skien’s school project

Thousands of children have received schooling through YWAM's school project among the Arsi people in Ethiopia. Runar Byberg, former center leader of YWAM Skien and deputy leader of Youth With A Mission, leads the project, which currently has 5,000 students.

Da han ble kristen, måtte han gjemme seg i skogen i et halvt år. Familien hans ville ta livet av ham, og bare «magemoren» (den av farens koner som fødte ham) visste hvor han var. Folkegruppen var krigersk og uforsonlig. Første gang jeg møtte representanter for gruppen hadde to danske misjonærer akkurat blitt drept på rituelt vis. 

Etter hvert roet situasjonen seg, og Habib kunne bevege seg fritt. Men, kort tid etter at vi begynte å arbeide sammen fikk han en ny dødsdom uttalt over seg. Nå var problemet at han hadde tatt med seg vestlige misjonærer til Koffele, en landsbygd der Osama Bin Laden var blant heltene.  

Slik var starten på arbeidet vårt i å nå Arsi-folket med evangeliet. I lang tid hadde vi bare bedt for folkegruppen. Men nå trodde vi at vi hadde funnet en løsning: Noen av de lokale folkene hadde hørt at misjonærers skoler var de beste skolene for barna. Derfor var de villige til å sende barna på kristne skoler. I tillegg krevde de lokale myndighetene at dødsdommen over Habib ble trukket tilbake.

Arsi-folket har i det siste begynt å bli nådd med evangeliet. Vi fikk være med å starte en stor og flere mindre menigheter gjennom våre ettårsteam, og samarbeidet med Habib. Samtidig ble vi bedre og bedre kjent med folkegruppen og deres utfordringer.  

Er du ei Arsi-jente, står problemene i kø. De færreste fikk lov å gå på skole, for man tenkte at en utdannet kvinne ville bli en dårlig kone. Dessuten var vestlig lærdom synd. Boko Haram. Videre er det jentenes rolle å skaffe vann, og i tørketiden er det en svær jobb å vente i endeløse køer ved vannhull, og deretter bære vannet hjem over lange avstander. 

Mest skummelt er nok tradisjonen med bruderov og voldtekter. Når en mann ønsker seg en kone til, forhandler han med faren til ei ung jente. Er han ikke velstående nok, eller har tilstrekkelig posisjon i landsbyen, hender det at han avvises som verdig mann for datteren. Da blir det farlig for jenta, for den interesserte mannen kan enten røve henne, eller bruke voldtekt som middel for å få sin vilje. Er datteren forulempet, mister hun mye av sin verdi, og faren lar likevel mannen gifte seg med henne. 

Løsningen har vært å bygge skoler i landsbyene slik at jentene ikke må gå lange og farlige veier. Siden begynnelsen av arbeidet rundt tusenårsskiftet har UIO Skien bygget ni skoler i området. Norad har vært største bidragsyter.  

Noen skoler var førskoler som skulle gi de mest marginaliserte barna en bedre start på skolen. Sammen med holdningskampanjer gjorde dette at skolegang ble populært, og grunnskolene hadde ikke plass til alle elevene.  Da måtte vi dele dagen og ha førskole først og grunnskole etterpå. Så måtte vi utvide den offentlige skolen også: Folk skjønte at skolegang er viktig! 

I de ni skolene går det til sammen 5000 barn. Det er langt flere enn alle barna som går på barneskoler i Skien. Heldigvis lyktes vi i å mobilisere jentene også: Det ble et flertall av jenter i skolen. Det er tilfredsstillende å få være med på slike samfunnsomveltninger. 

Men å gå på skolen betyr ikke nødvendigvis det samme som at du lærer så mye. Vi fant raskt ut at flere av de offentlige skolene i området ikke bare hadde trøbbel med jenters deltagelse. Andelen som bestod i sine respektive klasser, var så lavt som 10-20%. Dårlig ledelse, få og dårlige læremidler og lavt motiverte lærere preget skolene.  

Vi designet et nytt prosjekt for å hjelpe disse skolene. Fortsatt ville vi øke jenters mulighet til utdannelse. Vi ville få alle barna som hadde droppa ut av skolen til å begynne igjen – og vi ville hjelp de slik at de faktisk lærte. 

Vi begynte med to skoler. Før prosjektet begynte hadde de til sammen 1870 elever, og bare 20% bestod sin klasse. Etter fire år hadde vi klart å øke antallet elever til 3030! Selv om det var de mest vanskeligstilte barna som stod for økningen, klarte vi å øke prosentandelen som bestod til 87%.  

Fra 370 til 2630 barn som bestod sin klasse. Det er endring som ryster landsbyens magre fremtid.  

Det er ikke alle som synes tall og prosenter engasjerer. Men bak hvert eneste tall er det et vitnesbyrd om radikalt forandrede liv. La meg dele noen av deres fortellinger: 

«Tidligere var jeg redd for å snakke foran menn. Men nå, etter veiledning og opplæring har de fleste av oss forandret oss. Nå presenterer vi forskjellige program. Jeg er nå en leder i drama og litteratur. Takk til alle som har gjort dette mulig!» 

Tufa, ei jente i åttende klasse. 

«Jeg måtte gå langt for å hente vann. Foreldrene mine tvang meg til å gjøre det. Resultatet var at jeg slutta på skolen for å gjøre pliktene mine. Men nå er jeg tilbake i skolen. Jeg går i 8. klasse i år, og mine akademiske resultater er bedre.» 
Biftu Hussein, i åttende klasse. 

«Vi forstod ikke viktigheten av utdannelse. Spesielt ikke at det var viktig for kvinner. Men, nå har vi lært. Mange elever kommer til skolen, og det er blitt veldig trangt! Sammen med landsbyen har vi lovet at ingen barn i skolealder skal holdes hjemme. Alle skal gå på skolen. Folket i landsbyen holder sitt løfte, og vi, de religiøse lederne vil passe på dette. Takk for endringene dere har vist oss. Må Allah refundere alle deres kostnader.» 
Sheik Mohamed Debiso, en muslimsk religiøs leder.

Å gjøre alle folkeslag til disipler handler om mer enn å forkynne evangeliet til den enkelte. Vi må tenke helhetlig og større. I vårt eget land ble analfabetisme nærmest utryddet motivert av kristen tro og opplæring i gudfryktighet.  

Nestekjærligheten tvinge oss til hjelpe slik at andre kan ta steg ut av fattigdom og  

undertrykkelse. Evangeliet gir kraft til samfunnsendring!